Costa Rica - Santa Teresa
Sitter å spiser min favorittfrokost, yoghurt med granola og frukt, juice og kaffe, i en trehytte, mens franske melodier spilles i bakgrunn. Har funnet fram til Costa Rica uten all turismen, men tenkte først jeg skulle skrive om Santa Teresa.
Surfebyen, Santa Teresa, ligger på stillehavskysten av Costa Rica, og kunne derfor by på masse sol og varme. Her fant vi oss etterhvert til rette på et koselig hostell med supergode burritos og selvfølgelig wifi. Fikk skypet med mamma som først og fremst lurte på om jeg hadde noe problemer med magesjau. Kan med én gang betrygge alle bekymrede sjeler med at jeg tok vaksine mot det før jeg dro.
Uansett, dagene her nede har gått med til surfing, noe som er helt nytt for meg. Til tross for en del juling fra havets krefter, er det gøy når man etterhvert får det til sånn halvveis. Jeg ser nok ganske så elegant ut på bølgene, der jeg surfer avgårde med rumpesprekken, halve puppen og sikkert tampongtråden på vift. Det ble ihvertfall mye gøyere etter at vi hadde med oss en kjempeflink surfeinstruktør, så nå trur jeg at jeg er litt hekta.
Trur ikke det har skjedd noe særlig annet enn det, så får heller by på litt bilder.
Costa Rica - innlandet
Advarsel: dette innlegget inneholder store mengder klissete skildringer.
Nå har vi vært i Costa Rica et par dager. Vet ikke hvor mange, eller hvilken dag det er. Trenger jo egentlig ikke å ha oversikt, og følelsen av å våkne og kunne gjøre akkurat hva man vil er kjempedeilig! Dagen før vi skal reise et sted booker vi et rom, og så ser vi an når vi kommer frem hvor lenge vi vil være der.
Å komme til Costa Rica etter 9 dager på Cuba var nesten litt uvant, for her har de jo plutselig et normalt utvalg av mat osv. Her får vi “komplimenter” for iPadene våre, mens på Cuba var de nesten fasinert over selve touch screen-oppfinnelsen på mobilen min.
Første halve døgnet i Costa Rica gikk med til å spise sinnsykt god sushi, og bo på et skikkelig gjennomført backpackerhostell som Marte digga. Jeg digga det mest fordi vi endelig hadde wifi! Dagen etter hoppet vi på bussen som skulle ta oss til La Fortuna. Denne lille byen ligger i innlandet med masse frodig natur og en stor vulkan. Vi fant fort ut at vi måtte bli her mer enn én natt for å rekke alt vi ville gjøre.
Den første aktiviteten var rappellering! Vi ble hentet på hotellet og kjørt opp til en stor hytte oppe i en canyon. Her ble vi tildelt klatreutstyr før det bar opp i rappelleringsløypa. For å komme oss fra en rappelleringspost til en annen, måtte vi ofte traske gjennom elven/ bekken som snirklet seg nedover og endte i et stort vannfall. Det hele var en ganske våt affære, men det var så utrolig gøy! Å rappellere i seg selv er jo morsomt, men når man er omgitt av tropiske planter og vannfall blir jo opplevelsen enda bedre. Kunne gjort dette hver dag, jeg.
Etter å ha fått på oss tørre klær var det lunsj på hytta. Bønner, ris og kylling eller biff i forskjellige former for gryteretter er vanlig her, i tillegg til ferskpresset juice.
Neste plan på programmet var avslapping i varme kilder. I motsetning til alle de dumme amerikanerne man finner her, valgte vi å dra til en litt mer naturlig elv istedenfor det utbygde resortet. Selv om det var et par andre turister også i denne elven, var det umulig å ikke finne roen her. Vannet som strømmer nedover er varmet opp av vulkanen, og er omringet av regnskog med store, fargerike sommerfugler og kolibrier som av og til flyr forbi på utkikk etter en blomst å suge nektar av.
Deretter bar det videre til en guidet gåtur på vulkanen. Turen var ikke så lang i seg selv, men lang nok da den innholdt et par amerikanske kjerringer som skrek “I can see it! Can you see it, Barbara?!”, hver gang den “hysterisk morsomme” guiden pekte på en ape eller en maur.
Neste dag hadde vi bestemt oss for å være våre egne guider, og satte kursen mot et stort vannfall. Vi gikk oss først vill, men ble plukket opp av to italienere som også skulle til denne fossen. Fossen var sikkert egentlig fin den, ble bare litt distrahert av alle de hormonelle, amerikanske tenåringene som plaska rundt.
Selvom jeg angrer på at vi ikke testet ut rafting, var det ganske greit å sette seg på minibussen og båten som skulle ta oss til neste by, Monteverde. Tenkte først at jeg skulle ta en siesta på disse transportmidlene, men endet raskt mening da jeg fikk se enda en ny side av Costa Ricas nydelige natur. For så vakkert landskap har jeg sjeldent sett, og jeg skulle ønske alle kunne se omgivelsene vi kjørte gjennom da. Det var faktisk så eventyrlig at vi spurte en guide om ikke han kunne ta oss med fram og tilbake samme veien, så vi kunne stoppe og ta bilder.
Tok ikke noe bilde av selve byen Monteverde, men alt minnet veldig om denne tv-serien hvis noen husker den:
Det første vi gjorde etter å ha tatt på oss superundertøy(!), var å stikke på en restaurant som på et vis var bygget rundt et tre. Her slo vi på stortromma og spiste middag for 100 kr. Costa Rica har til vår store glede fruktmilkshaker i alle slags spennende smaker, og på supermarkedet florerer det av tropiske frukter vi aldri har sett før. Så dette plukker vi med oss til lunsj som om det var smågodt. Fant også en liten hage i Monteverde med banan- og mandarintrær som vi tok oss friheten til å røske med oss.
Bortsett fra en liten hike i skogen, og en night walk hvor vi så bl.a. tarantella, hadde vi meldt oss på canopying/ zip lining. Det mest adrenalinrike på denne aktiviteten var nok “tarzan swing” og “supermann”, og det faktum at Marte har bestemt seg for å hoppe i strikk i løpet av turen.
